Reparasjon av bøker
Jeg er jo bokbinder og når man utdanner seg til å bli håndbokbinder så er det stort sett det det går i, å lappe sammen bøker som faller fra hverandre. En sjelden gang får jeg i oppdrag å lage noe nytt også, gjerne album som skal fylles med fotografier eller en hyttebok f.eks. Jeg var blant annet med på å binde inn Gårdsboka i Farmen-serien som gikk på TV2. Jeg lagde ikke omslaget denne gangen, men jeg sto for innbindingen av seksjonene i boken og det krevde litt oppfinnsomhet for de skulle underveis i innspillingen av tv-serien kunne legge til de nye ukesoppdragene for hver uke som gikk.
Så noen ganger er det behov for spesialtilpasning for det er ikke alltid det finnes et album til salgs i butikken i akkurat den utførelsen, eller med akkurat så mange sider du ønsker deg i hytteboken for eksempel, og da er det godt det finnes folk som meg!
Å reparere en bok tar tid og man må også ha en del kunnskap om hvordan bøker er konstruert og om hvordan de materialene man bruker oppfører seg. Jeg startet min utdannelse i 1996 på Roehampton Institute (University of Surrey, London) hvor jeg lærte alt om grunnleggende bokbinding; om fiberretning i papir, forskjellige limtyper som brukes b.la. Vi lagde først tynne bøker som ble limt inn i bokpapp trukket med bokbinderstoff (sjirting) og papir. Vi lagde også forskjellige myke bøker, altså slike som ikke trenger hardt omslag, men blir sydd rett i papiret, både longstitch-bøker og japansk bokbinding. Dette er innbindingsmetoder jeg fremdeles bruker den dag i dag når kunden ønsker noe spesielt, som Farmenboken nevnt over. Den ble bundet etter longstitch-metoden.
I det andre året bandt vi tykkere bøker med flere seksjoner, som måtte ha rundet rygg. Vi trakk boken med helt skinn og skinn på rygg og hjørner. Når man begynner å jobbe med skinn må man også lære hvordan man sliper kniven eller høvelbladet, for uten en skarp kniv eller høvel, blir det ikke noe skjerfing av skinn (skjerfing = metoden man bruker for å tynne skinnet slik at det folder seg lett rundt bokpappen). Skinn er jo som man kanskje forstår et kostbart materiale, så det er viktig å ikke ødelegge det ved å kutte hull i det, noe som lett kan skje dersom man har en sløv kniv og tar litt hardt i. Da kan uhellet ofte være ute. Dette året bandt vi både på heftebånd (flate lin- eller bomullsbånd), men heftet boken sammen også på tau for å lage ekte riller i bokryggen og vi lærte også hvordan man lager gullsnitt på toppen av boken (for min del ble det sistnevnte med mer eller mindre hell og jeg har ikke lagd bøker med gullsnitt senere heller).
I det tredje året lærte vi å lage historiske innbindinger av bøker, blant annet slike bøker de kristne kopterne bandt i gamle Egypt lagde, så her ble det litt trearbeide i tillegg til skinnarbeide og andre sømteknikker enn det vi var vant til. Vi jobbet også med vellum som omslag som er utrolig slitesterkt materiale og nydelig å jobbe med. Jeg lærte også å forgylle på skinn titler og andre former, måtte til og med lage eget forgyllervektøy for å kunne utføre designen jeg hadde valgt fordi den krevde litt annerledes former enn det som fantes i verktøyskapet av ferdige bokstaver og figurer.
Etter studiene ble jeg så og si "headhunted" og fikk muligheten til å jobbe hos en bokkonservator. Hun hadde fått i oppdrag å reparere og konservere et stort antall bøker for et asyl i London. Dette var en jobb som varte i ca. 4 måneder, men jeg ble værende til sammen i over ett år. Innimellom pasientjournalene fikk jeg også andre bøker som jeg skulle binde inn. Lizzie, som var sjefen min, var utrolig kunnskapsrik og flink til å vise meg andre metoder som man må kunne for å reparere og konservere bøker på riktig måte. Jeg lærte å rense papir både ved å børste vekk smuss og ved å vaske de i vannbad. Jeg lærte andre måter å sy på og fra å forgylle titler med en og en bokstav, skulle jeg sette typene i en holder og "rulle" tittelen på ryggen over en foliebit som lå oppå. Dette var "skummelt" og helt nytt for meg som hadde jobbet på en annen måte under studietiden.
Til slutt tok tiden min slutt i verkstedet i London. Jeg satte nesen mot Dresden og jobbet freelance der i et års tid før jeg dro hjem til Norge. I 2002 startet jeg Bokstaven og har holdt mange kurs i bokbinding og kalligrafi siden den gang. Jeg har også hele tiden reparert bøker i verkstedet jeg har her hjemme. Verkstedet er kanskje ikke så stort, men jeg har plass til en del. Jeg har derimot ingen storproduksjon av ting, noe som passer meg bra. Jeg jobber stort sett med noen få bøker av gangen, og til den typen arbeid fungerer størrelsen på verkstedet mitt helt utmerket.
Når folk ønsker å reparere bøkene sine er det gjerne bøker som har litt verdi for den som eier den, enten sentimental verdi, eller den er verdifull fordi den er antikk og har behov for å bli satt istand for å kunne bevares for fremtiden. Det er ikke så mange som kan reparere bøker her i landet, og jeg er glad for å kunne hjelpe de som nettopp trenger den kompetansen.
Jeg har som dere har skjønt flere år med studier og jobberfaring bak meg, mye kunnskap om innbindingsstiler, materialer og forskjellig verktøy. Det kommer ikke av seg selv. Når jeg starter med å reparere en bok må jeg se hva som trengs å gjøres, jeg må gjerne ta den fra hverandre forsiktig, og forsterke rygg, reparere papirrifter, sy boken sammen, fikse ny rygg, få festet på omslaget, gjerne bruke det originale omslaget om det ikke er for skadet, eller lage nytt. For hvert steg bruker jeg ofte mange timer. Dette er håndverk. Håndverk tar tid og det krever kompetanse og det håper jeg at folk forstår.
For ikke lenge siden fikk jeg en lei tilbakemelding fra en kunde som jeg skjønte ikke hadde forståelse for hva det krevde av meg å få reparert boken jeg hadde fått til reparasjon. Jeg satt igjen med kanskje 100 kroner i timen for et ganske krevende arbeid. Det kjentes ganske surt og jeg undret meg over hvorfor vedkommende ikke hadde snev av forståelse for alt jeg hadde gjort for å få satt istand boken. Jeg begynte å lure på hvorfor jeg gidder å drive med det, for ofte går det mye mer tid til arbeidet enn det jeg klarer å estimere på forhånd.
Vel, jeg gidder fordi jeg syns det er gøy! Jeg syns bøker er uerstattelige skatter, de har en historie og selv om kindl eller andre e-bøker, eller lydbøker for den saks skyld, gjør ting lettere for folk å få lest bøker, så er de bøkene man syns betyr noe gjerne allikevel i bokhylla. Det å ta den ned og bla i den er fremdeles, og heldigvis, noe folk har glede av.
Og mens vi er inne på det, jeg skal jo holde kurs i reparasjon av bøker. Det holdes helgen 14.-15. oktober. For mer informasjon, eller påmelding, send en e-post til tone@bokstaven.net.